«Du HM, hva gjør vi nå’a? Det kan jo virkelig se ut som om løpet er kjørt denne gangen.» Jeg kjente etter det minste lille tegn til optimistiske ilinger et eller annet sted i kroppen, men fant ingen.

Det var 30. desember 2013, og vi hadde nettopp åpnet en konvolutt fra Asker og Bærum tingrett hvor det sto at nå var også DnB medsaksøker, sammen med Tolga & Os sparebank. De hadde trådt inn i saken de også.

Hæ? Hvilken sak da?

Jo, det sto forsyne meg i sort at «Deres hus og hoteller brenner og i hvert fall skal Kyrresvei på tvangssalg». Det var tredje gang på 10 år at tingretten informerte om slik beslutning, så vi hadde jo opparbeidet en viss erfaring med prosedyrene, men dette så da virkelig verre ut enn på lenge.

Det var bare et problem i vår erkjennelse av denne nye virkeligheten, og det var at vi aldri hadde fått med oss at den der TOS banken allerede hadde stevnet oss, i oktober viste det seg. Et eller annet hadde altså gått feil i tingrettens forkynnelsesritualer. Vi leser posten vår og hadde vi fått en stevning hadde vi sett’n!

Ikke det at vi ikke hadde fått en slags orden på økonomien i form av greie inntekter og tilfredsstillende sikring, men i enden av en langtrukken rød tråd hvis andre ende befant seg i avslutningen av FreePad prosjektet tilbake i 2002, hadde visst denne banken i ly av sine regler for klassisk bankdrift bestemt seg en gang for alle.

«Game over!»

Javel, da, bank, men noen ganger kan en slik pressituasjon være av det gode fordi det kan oppstå anledning til å luke unna og rydde opp i eldgamle inntørkede eller oppsvulmende gjeldsposter, og dem hadde vi nok av.

Vi hadde flere slike opprydningsforsøk bak oss, senest ett i 2011, men de hadde alle vært forgjeves. Det ble bare skyting med løskrutt. Den viktigste årsaken var at vi ikke hadde tilstrekkelige inntekter og at huset var fylt til pipen med «grunderlån».

Hvis du har skikkelig god tid kan du lytte til et spennende hørespill; et av de mer fåfengte forsøkene på opprydding fra en sommernatt i 2008. Fåfengt, men kanskje det beste forsøket av dem alle: Paller med tusenlapper i Jansongarasjen!

Og stopp en halv!

For hva spiller de ikke på NRK Klassisk en søndag morgen her jeg sitter og skriver, om ikke selveste høydepunktet i Wagners Opera Tannhäuser; Den gamle pilgrimens kor:

«Beglückt darf nun dich, o Heimat, ich schauen             «Blest, I may now look on thee, oh, my native land,
und grüssen froh deine lieblichen Auen;                         and gladly greet thy pleasant pastures;
nun lass ich ruhn den Wanderstab,                                now I lay my pilgrim’s staff aside to rest,
weil Gott getreu ich gepilgert hab!»                               because, faithful to God, I have completed my pilgrimage!”

I min fabelaktige verden er det jo akkurat det vi er ute på, den Sabianske Capricorn 27 av 17. januar med den treffende tittelen “A Mountain Pilgrimage». Hvis du skulle begynne å lure på din egen Sabian kan du spørre meg, men tilbake til den andre formen for virkelighet:

Vi diskuterte litt frem og tilbake, men så erklærte HM med en snert i stemmen som i mine ører gjorde det hele troverdig, at

«Tvangssalg er uaktuelt!».

Vi ble enige om å gjøre et siste forsøk med følgende arbeidsdeling: Jeg skulle gå i dialog med tingretten og anke hele saken med begrunnelse i den mangelfulle forkynning, mens hun skulle bruke den forventede tidsluken til å finne en ny långiver. Det var vår forbedrede inntektssituasjon som foranlediget denne offensive strategien.

Og det var akkurat det vi gjorde. Jeg skrev omfattende og godt begrunnede avhandlinger som langt om lenge gjennom 2014 fant veien til Borgarting Lagmannsrett. Og retten svarte med tilsvarende lange utledninger på et viktig prinsippspørsmål om god forkynningspraksis. Hvem vet om ikke tingretten dyttet bittelittegranne på sine prosedyrer i etterkant av lagmannsretten innpakkede anvisninger for en bedre verden. Samtlige etterfølgende brev er nemlig behørig postforkynt, hvilket er det eneste rette anno 2014.

Jeg hadde allerede tidlig i årtusenet, i saken jeg anla mot Hegnar Media AS, forstått at selvprosederende gærninger utvilsomt er akkurat det verste rettssystemet kan tenke seg, men man får da virkelig tiden til å gå på det viset. Og nå trengte vi mer tid.

HM føk bokstavelig talt land og strand rundt, inkludert en lang stopp i Drammen, på jakt etter ny bank. Flere av disse ønsket å hjelpe oss fordi vi bankteknisk egentlig var et greit «case», men likevel ble det til syvende og sist nei på nei i kontrollkomitéens innerste rom, gitt alle betalingsanmerkningene.

Før sommerferien hadde vi derfor havnet i en skikkelig lei skvis. Jeg hadde brukt opp alle ankemuligheter, og vi hadde ikke funnet vår nye bank. Så ble vi reddet litt av sommeren og ferietid, og vi var litt der at «jaja, går det ikke så går det ikke», og så dro vi til Barcelona hvor vi ble robba for pass og penger på åpen gate, men hadde noen riktig fine dager.

Tilbake i Norge, og i august løsnet det. Endelig! Vi fikk tilslag hos RørosBanken rett på den andre siden av gjerdet for Dalsbygda. Hvor ellers, idioter! Vi fikk sågar en maksimal låneramme som gjorde at vi kunne stupe i forhandlinger med en lang liste av slitne, men seierssikre kreditorer, herunder, tro det den som tør, mine to barn fra tidligere ekteskap. Det er jo slik i Norge at når dine barn blir myndige, så overtar de som dine kreditorer for eventuell bidragsgjeld, enten de vil eller ei. Godt gjort av de lovgivende myndigheter, men mer om det en annen gang.

Denne bloggen er bare en «teaser», så for å gjøre en lang og heftig høst litt kortere her og nå, så endte det hele med at samtlige kreditorer – så nær som en av dem – ble betalt ut den 10. desember, selveste fredsprisdagen. Det var etter mye hardt arbeid, litt hjelp av en dyktig advokat, og med litt hell.

Så nå har vi altså fått ryddet opp på en veldig bra måte. Gjelden er kanskje litt høyere enn normalt for alderen, men sikringen er god og vi har bare én kreditor å betjene. Situasjonen er normalisert.

Unntaket: Den kreditoren som så langt ikke har fått betalt er Statens Innkrevingssentral i Mo i Rana. For en bitteliten gjennomrustet sak fra 2002 om et utidig forsinkelsesgebyr har vi nå diskutert med over et titalls saksbehandlere og det hviler et komikkens skjær over det hele mens vi venter på at SI skal få tilbake en vurdering fra det eksterne advokatbyrået hvortil de har sendt mine «skrifter». Vi får bare vente på at en av saksbehandlerne leverer oss et ordentlig svar før vi gjør noe mer.

Å ja, forresten så var det en liten sak til:

Blant kreditorene var også Hegnar Media AS med drøye 80k i saksomkostninger fra tapt ærekrenkelse sak i 2004. Vet ikke hvor mange millioner vi tapte på å bli skrevet midlertidig ut av historien som følge av Trygves sleivete skriverier, men vær trygg på at jeg betrakter akkurat den utbetalingen ikke bare som en avslutning, men også som en slags skrivebillett og startskudd. Her ligger gode historier på lurk.

«Mine damer og mine herrer, hvis jeg bare kunne få oppmerksomheten hit et lite øyeblikk, før dette showet bryter løs?» Det er jo bare vanvittig mye rart å oppleve når resten av verden finner ut at du er «down and out», og noen av de falmende historiene skal nok vise seg å ha underholdningsverdi, selv om ikke alt var like hyggelig den gangen.

I hvert fall er det en ting jeg undrer meg på, nemlig det faktum at mens vi gjennom årene ble stadig dyktigere på å beholde ro og verdighet i rollen som gjeldsslave, så ble det (av norsk presse) mye utskjelte FreePad prosjektet forløperen til Apples iPad som snart er solgt i 2 milliarder eksemplarer. For oss er dette i all ubeskjedenhet litt av et spenn å være en del av, men det skulle også være mulig å få øye på et meta nivå her, et «lag» som ligger langt over vårt personlige øde og som forteller om å ta vare på mulighetene som kommer forbi. Eller ikke.

Svenskene har forresten gjort litt seriøs forskning på dette med å være gjeldsslave og hvilke effekter det ofte kan få. Det er rart med det, men dine bevegelsesmønstre blir unnvikende, haltende og annerledes. Les denne: http://www.mah.se/Nyheter/Nyheter-2014/Expert-Allvarlig-ohalsa-pa-grund-av-snabblan/

Så altså, hvis det er noen som skulle lure på hvorfor vi til tider har vært litt fraværende gjennom 2014, så har det vært snakk om å fokusere på arbeidsoppgavene. Det var hardt arbeid, dette her.

Som jeg pleier å si når jeg er på mitt tilgjort aller minst forståelige: “The mort is forken”; jordhaugen er gafla. En «mountain pilgrimage» er altså over, og her en melding til de høyere makter: Bare å komme med neste reiseforslag.

Og siden det snart er jul, relanseres herved mitt smilekurs fra romjulen 2013. Fin video å spille av etter at vi hadde vært på besøk hos tingretten og åpnet det fordømte brevet den 30. desember.

.