Denne artikkelen er en kommentar til Fra hinsiden, av Torgrim Eggen, publisert 13.11.2012 i Dagens Næringsliv
På klokkeklar twittring fra en gjeng høytflyvende pips, hev jeg meg forleden rundt i luftige svev og fløt “downstream” til Dagens Næringsliv, hvor jeg med stor fornøyelse leste Torgrim Eggens ramsalte kritikk “Fra hinsiden”, som omtaler de siste bokprosjektene til Joralf “Snåsamannen” Gjerstad og Gro-Helen “husrens” Tørum.
Til tross for genetiske linjer i retning Snåsa må jeg stille meg i strømmen av anbefalinger. Eggen leverer en nådeløs harselas med disse frontfigurene fra den alternative bransjen, og man presenteres morsomme poenger om flodbølgen av metoder innen helse og mystikk, og hvor det – hvis vi forstår ham rett – kunne være betimelig med nærmere undersøkelser om virkningsgrad eller nytteverdi i den grad praktisk mulig.
Eggens skarpe kronikk er sikkert et fint bidrag her, men det er snakk om gnistrende formuleringer av et slikt kaliber at de bare kunne være pønsket ut av en fanatiker, og ganske riktig:
“Pretzel logic”
Dette er jo egentlig Eggens egen agenda, kamuflert som bokomtaler. Eggen har minst en fot i Human-etisk forbund, hvor det ivres for å overbevise allmuen om at verden i det alt overveiende er human-etisk, og ikke mye mer enn det.
For noen fungerer jo denne saltstang-logiske religionsformen fint som trosbekjennelse og alt kunne ha vært fred og fordragelighet, om det ikke var for at Eggen finner det såpass betenkelig at toneangivende aktører i alternativbransjen har et velfungerende kremmerinstinkt og tjener gode penger på sine beskjeftigelser, som ifølge Eggen mangler relevans til virkeligheten.
Eggen og noen medsammensvorne står også bak ingenlikerablilurt.no, som går mer grundig til verks i fordømmelsen av “skrullingene”, med milde uttalelser av typen “…Vi tar avstand fra klarsynte, kvakksalvere og krystallhealere, fra alle som utnytter deg økonomisk når du er i en sårbar situasjon”. Eggens trosfelle Jørgen Skavlan foretrekker sterkere lut og beskriver det hele som “kynisk kommersialisme” eller “obskurt og uetterretterlig”, og for et strengt blikk han har.
Stopp en halv! Blir vi ikke presentert fordreide virkeligheter dag inn og ut gjennom informasjonsstrømmer fra mange kanter, og så er det plutselig utålelig når det eventuelle lureriet kommer susende fra de alternative sirkler? Hver mann sin fobi, men Eggens bokomtale må leses langs hans egne spor og fortjener en kommentar.
For å mene noe om Eggens agenda, må jeg ikke nødvendigvis mene noe om de to alternative heltene, f.eks. om de er gode representanter for sin gruppe eller ikke, men kan forbli nøytral og heller spørre: Hvorfor er de her i det hele tatt ?
Litt mystikk i hverdagen
Det enkle svaret er jo bare dette, at ingenting er som litt mystikk i hverdagen, inkludert alt mulig fra usynlige guider som Metatron, til spøkelsene i Åndenes makt, healing, eller Marthas dialog med sine skytsengler.
Omtale av disse virksomhetene møter ett reellt behov; en slags lengsel etter noe mer, og dermed selger det. Og i sine beste stunder kan alternative metoder få menneskene til å stoppe opp og tenke filosofiske tanker med spørsmålstegn, eller seile “downstream” langs endeløse rekker av selvrealiseringskurs med JEG i sentrum, “till the current ends”, for å sitere fra Maya Angelous dikt om frihet; “I know why the caged bird sings”.
Det er vel naturlig om alle kursene resulterer i en konstruktiv vending i livet for noen av deltagerne.
Og alt fra healing til akupunktur kan visstnok fungere dersom man tror sterkt nok. Forklaring på virkemåte er så langt ikke innen rekkevidde, men hva gjør vel det.
Er dette så ille?
Husrens vs aksjemegling
Javel, i automatisk modus er det mulig å merke en litt ubekvem sitring ved nyss om åndelig kommersialisme, men hvis man sammenligner med aksjemegleren som gjør en kule, også med JEG i sentrum, og som etterpå møter beundrende blikk for sin esende formue, selv om noen kanskje ble lurt underveis, henger da dette helt sammen?
Hva er mest moralsk betenkelig, eller etisk forsvarlig? Er ny-åndeligheten skadelig og farlig, er det noen som dør? Sannsynligvis veldig få, kanskje ingen, eller færre enn antallet spekulanter som velger å avslutte sine liv fordi pengene forsvant og man trodde seg i vanære.
Det er unødvendig å kle seg for dårlig vær på rykter om en regnskur i Paris. For majoriteten er vel snåsamenn det nærmeste man kommer uskyldig lek, adspredelse eller håp; et supplement til mer human-etiske og jordnære sysler?
Da har jeg allerede gjort unna uenighetene med Eggen, og kan begynne bifallet, unntatt en liten stikker helt på slutten.
G. I. Gurdjieff er et godt bokalternativ
Eggen er nemlig mye mer positiv til, sitat “….magikeren og lystløgneren Georg Ivanovitch Gurdjieffs beretning, som man dog skal ta med adskillige klyper salt.”
Ja, Gurdjieff er fabelaktig i flere betydninger av ordet, selv om noen mener han var en enda bedre “storyteller-with-a-purpose” enn han egentlig var lystløgner.
Gurdjieff kan anbefales foran mye annet, sannsynligvis inkludert de omtalte bøker, men Gurdjieff er ikke trivielt lesestoff. Han krever liksom at du sitter rett i stolen når du leser.
I en førjulstid kan Gurdjieffs skrifter sammenlignes med edelt pinnekjøtt av beste merke. Perfekt saltet, ikke en klype for mye, kjøtt som igjen våkner til liv, om man bare kjenner utvanningsritualene.
Enkel tilberedning, men med en herlig kompleks smak av mystisk mysterium. En gåte; deg selv og livet. Hvis du tør.
Vi vet for lite, vissnok
En av Gurdjieffs favorittbeskjeftigelser, ikke minst i skriftlig form, side opp og side ned, var å gjøre underfundig-arrogant narr av menneskenes manglende forståelse av seg selv og totaliteten av den omkransende kontekst i hvilken vi lever våre liv; “The human ridicule at large”.
Her en smakebit, Eggen, fra G. I. Gurdjieffs berømte bok “Beelzebub’s Tales to His Grandson”, “An objectively impartial criticism of the life of man”. Litt av en tittel.
I “Second book”, section “The Holy Planet ‘Purgatory’”, side 805, er allestedsnærværende og “esteemed” orakel Mullah Nassr Eddin i full gang med en nokså fyldig utledning om legominism; teknikken med å sikre at esoterisk kunnskap flyter ubesudlet og “downstream” gjennom generasjonene “till the current ends”.
Den interesserte får nesten bare lese seg opp på dette rare ordet; legominism, for det er jo noe med “the terror of the situation” som vanskeliggjør felles virkelighetsoppfatninger i det åpenbare spennet mellom humanetiker og husrenser. Objektive sannheter har forlengst slått grener. Enten har legominism sviktet, eller så er det simpelthen som det alltid har vært. Eleganten Eddin skal ha formulert det således:
“Any stick has two ends!”
Så til et sitat som utgjør en av de kortere setningene i boken, men hvor det like fullt skulle være mulig å få et glimt av den ikke-jordiske fortelleren Beelzebub’s poeng, der han muligens noe spøkefullt forklarer sitt barnebarn Hassan, også av ikke-jordisk herkomst, om menneskene på jorden og deres kunnskapsnivå på esoteriske emner:
“.. According to what I have just told you, my boy, you can in general judge what kind of understandings and representations they have at the present time there on your planet about the what are called ‘questions of the beyond’; it can truly be said that if these understandings and notions of your eccentrics about their questions of the beyond were heard by our hens, they would begin to laugh so hard that the same thing might happen to them from their laughter as happens there among your favorites from what is called castor oil“
Han er jo ikke nådig. Her hjelper det ikke mye på forståelsen å vite at egypterne etter nøye oppskrift brukte denne oljen til balsamering av sine døde konger, nei kanskje ikke, men det tør være kjent at laksérolje har visse mageregulerende funksjoner.
Og har man først forstått setningen skal det ikke mye til å visualisere de flirende høner på en planet et sted i universet, men på den annen side; på en rar invers måte ligger det jo også en frihet i at man ikke vet absolutt alt hele tiden. Mysterier er til for å nytes, ikke nødvendigvis for å bli oppklart, for det er jo som sagt slik at “The caged bird sings with a fearful trill, of things unknown, but longed for still”.
Kakaka, kokoko, kakaka … kykkeliky.
