Jeg leser litt i den moderniserte utgaven av Rolf Stenersens biografi om Edvard Munch; Nærbilde av et geni, en gave fra bestemor, og jeg lar meg inspirere til å tenke nye, freidige tanker. Etter litt frem og tilbake, besluttes intet mindre enn følgende sviske av en konklusjon:

Det vanligste er visst å lære av sine feil, men forvirr meg ikke med sannheten, nå har jeg bestemt meg!

Fra og med 2017 skal jeg lære av min suksess.

Jeg lager meg flotte forestillinger om hvor mye mer effektiv læringsprosessen heretter vil bli, og om resultatene jeg vil skape. Det blir sikkert veldig mye likt beskjeden i Olav H. Hauges dikt; Det er den draumen, i 2016 kåret til Norges beste dikt gjennom tidene.

For virkelig å understreke intensiteten i nyttårsløftet, får jeg den geniale tanken å besmykke og manifistere det hele ytterligere med en spesielt lyssterk utgave av Edward Munchs maleri av soloppgangen der nede i Kragerø, etter sigende koblet til en årviss januardag der dagen opnar seg, akkurat i kilen.

Foruten å henge ved vår kjøkkenbenk som en daglig påminnelse – en gave fra mormor – henger Munchs optimistiske mesterverk også minst tre viktige steder i Oslo, og du vet sikkert hvor.

Hm, merkelig hvordan mormor og bestemor hver på sitt vis leverer samme, kloke beskjed,  men så var det diktet til Hauge, Norges beste:

Det er den draumen

Det er den draumen me ber på
at noko vidunderlig skal skje,
at det må skje –
at tidi skal opna seg,
at hjarta skal opna seg,
at dører skal opna seg,
at berget skal opna seg,
at kjeldor skal springa –
at draumen skal opna seg,
at me ei morgonstund skal glida inn
på ein våg me ikkje har visst um.