Denne helgen arrangerer Hans Olav Brenner & Co diktkonkurranse i NRK og det inspirerer til følgende:

Det må nemlig være noe med han Frode Grytten. Han er så populær i NRK P2, hvorfra han med en passende lydkulisse leser egne dikt og treffer en nerve i tiden med sine virkelighetsnære, illevarslende og realistiske skildringer. Det er kanskje bare Ruth Lillegraven som muligens kan måle seg i popularitet, med sin poesi på nynorsk.

Diktene til Grytten minner om en realismebølge som ruller i dette tiåret – “scientismen” – hvor kravene til bevisførsel for teser og påstander er uutholdelig skarpe, slik at man således kan la være å forholde seg til annet enn det som er målbart og sanselig. Det oversanselige; det guddommeliges magiske slør, derimot, er visst plassert på museum, forhåpentligvis bare som en midlertidig forføyning, eller misforståelse.

Man kunne tro at Frode Grytten og scientismen hører litt sammen, og at det er derfor Grytten stemme høres mest akkurat nå. For eksempel så fikk Grytten idag spalteplass i NRK P2 Salongen “Lyrikk spesial”, hvor han leste sitt dikt “Siste“, spunnet på en lang remse sannheter, med alt fra homofile som får skrape til flyktningekrisen som et faktum. Summen blir en slags landhandel i tidsriktige tristesser som liksom tvinger deg en tur inn døren, om ikke for annet så av moralske årsaker. Realistene nikker ihvertfall igjenkjennende til egne speilbilder og tenker naturligvis at det er snakk om et helt fantastisk dikt. Kan så være, men når det er sagt så er det ihvertfall trivelig å lytte til Gryttens stemme og den tilhørende lydkulisse, så absolutt.

Og akkurat mens jeg skriver på dette fikk Salongen ryggdekning fra Kveldsnytt, som i et oppslag fra New York viser en fargeglad svømmevest markering hvis hensikt nettopp var å sette fokus på flyktningekrisen. Ikke verst, men tilbake til Siste:

Hva gjelder diktets sørgmodige tematikk og overtydelige moralske appell, kan det herfra tilstås at “Siste” kaller på et motserum, for eksempel Stein Mehrens tidløse dikt, “Spinkle ord”, her lest av Bentein Baardsen i mesterverket Himmelrand, TusenårsOratoriet, av Ketil Bjørnstad. La gjerne hele CD’en spille, og er det ikke bare helt utrolig bra levert? Det som er ekstra kult er platens tilsynelatende fokus på årtusenskiftet som et lite, men spennende øyeblikk i historien, men så demrer det at dette bare er et påskudd for å dikte tidløse ting om det lille mennesket, og her er det jo Mehren som er mesteren.

Tiltross for dette på alle vis sublime nivået får både Mehren og for eksempel dette diktet – Spinkle ord – ufortjent lite oppmerksomhet nå for tiden. Det er litt rart, og hvorfor slik en skjevfordeling mellom tidløse Mehren og tidsriktige Grytten?

Er det spennet mellom Gryttens appell om fordømmelse av samfunnets innebygde urettferdigheter, en væremåte vi kan innrømme faller helt naturlig for de fleste av oss, satt opp mot Mehrens anmodning om krevende søken innover i eget indre landskap? “Riv maskene av oss, og se et barns ansikt”, påstår Mehren, og er jeg innerst inne virkelig bare et lite barn? Det er godt spurt, men tør jeg svare?

Kanskje er det noe med at jo eldre man blir, desto mer kan pilen dreie mot Mehren, fordi “scientistens” begrensende livsanskuelse falmer med alderen, etterhvert som det demrer og sløret tynner seg?

“Båtene tuter på havnen”. Mehren igjen, og så sannelig, her er min egen ryggdekning fra igår, hvor den guddommelige disen la seg vakkert som et slør over fjorden.

PS: Videoeditoren heter Lightworks, og det ordet fikk stå denne gangen.