Med min smått legendariske evne – i hvert fall i egne øyne – til å ankomme åstedet akkurat idet en eller annen mekanisk innretning stikker kjepper i hjulene på seg selv, var turen denne gangen kommet til Vinmonopolets kasseapparat på Bekkestua. Det ville seg ikke, han foran meg i køen fikk bare ikke betalt. Så slang han istedet kontanter på bordet og forsvant.

Det gikk noen minutter og vi i køen snakket og lo og gjorde narr av det der kasseapparatet, men så ble det min tur. Jeg “svusja” kortet, og fikk «godkjent» på kroner 525,-

Men ooopsan, da?

Sto det ikke kroner 546 på apparatet? Jo, flere av oss i køen kunne bekrefte at slik var det. Liv i kassa så det også. I tillegg kom min bekreftelse på de 525, men den var det jo bare jeg som så. Liten krise under oppseiling, og det kunne man høre på en ny snert av alvor i køens engasjement. Mer enn en teori ble høylytt lansert på årsaken til den mystiske differansen, og folk og betjenter stimlet til fra alle kanter.

Tilslutt fant vi det tryggest å tilkalle selveste vinmonopolsjefen Jane, som ikke lenge etter besluttet at jeg måtte ta med varene bort til sjefs-skranken for å diskutere videre med henne. Der hevdet jeg at dersom man får «godkjent», da har man uten unntak passert et «point of no return» og har betalt.

Jeg tilbød følgelig å betale mellomlegget på 21 kroner, men den gikk ikke sjefen på. Konklusjonen ble derfor at jeg måtte betale for varene, eller la de stå igjen.

Jeg hadde noen hundrelapper igjen på konto som jeg hadde planlagt på mat, men fikk brått et innslag av åndsnærværelse. På innskytelse utbasunerte jeg derfor at «Greit! Jeg kan betale en gang til, men da vil jeg ha et veddemål: Dersom det viser seg at jeg har betalt to ganger, så skylder du meg en god flaske vin». Ja det var et veldig fint forslag, syntes sjefen, og vi tok hverandre i hånden på det.

Jeg betalte og gikk, og tenkte at dette kan jeg da bare ikke tape? Rett hjem for å sjekke saldo, og jadajada, både 525 og 546 var nettopp trukket.

Jeg påbegynte straks arbeidet med utforming av passende seiersgester.

En liten time senere tikket det inn på sms fra vinmonopolet: «Ja, her er det bare å si beklager!!! Vår IT avdeling har visstnok aldri vært borti dette tidligere…» Nei, men så kjenner de da heller ikke min tidligere nevnte legendariske evne, som har en lei tendens til å slå til mens alle ser på.

Alt dette skjedde i forrige uke, og i går ble seierspremien hentet. Jeg må jo bare vedgå at det «ulmet meg gjennom brystet en dunkel og farlig glød» ved tanken på at jeg senere på kvelden skulle nyte slik en flott vin, attpåtil håndplukket av vinmonopolsjefen under originale omstendigheter.

15% alkohol, men gjort på en mye mer elegant måte enn mange av de uten sammenligning forøvrig italienske Amarone vinene. Kanskje en liten – bitteliten – tanke for søt, men heller ikke mer og alt ialt en meget god vin akkurat slik vi liker det her i huset, og takk for det. Dette er en ny gjenganger, det var familierådets enstemmige konklusjon. Sånn skal det gjøres, vinmonopolsjef!

Det rettes forøvrig en stor takk til Gudene for å ha arrangert hele opptrinnet, og dessuten så håper vi importøren setter pris på innslaget og vil vite å belønne den ekstra frodige billedbruken.