Forleden fant jeg etter god innsats på formiddagen å kunne innvilge meg selv en liten pause i vårsolen. Jeg satte meg godt til rette, muligens med et ønske om å fylles av nye og gjerne geniale tanker for en bedre hverdag. Plutselig lander en kjøttmeis på mitt kne. Det var noe majestetisk og tungt over innflyvningsritualet, og det føltes som om dette kunne være selveste meisehøvdingen. Han var i hvert fall mye tyngre enn vår egen Noa; verdens mest-snakkende undulat som attpåtil har stukket av fire ganger, noen ganger i dagevis.

Noa i hagen i en alder av 8 måneder

I likhet med duene, men helt klart i motsetning til undulater flest, kommer Noa gjerne flyvende tilbake i solnedgangen. Av og til har Noa NRK eller en eller annen avis i hælene, les for eksempel nederst i denne artikkelen der rømningen ved et tilfeldighetens lune ble dekket “live” av en avis i Østerdalen. Nok om det.

Meisehøvdingen satt seg til rette, møtte mitt blikk med særdeles bestemt mine, men fant det så best å hoppe videre til en busk en liten meter unna. Der fortsatte stirringen, mens så begynte en merkelig sirkelflyging rundt stolen jeg satt i. Det var da det sykeste…

Og slik fortsatte det et par minutter til. Først hit og så dit, hele tiden med blikket festet på meg. Dette ble selvsagt altfor mye for en dyrevenn, og jeg kunne merke at jeg ble fylt av ikke-geniale, men noble tanker om dyretekke. Jeg satt der og nøt det hele noen minutter, men så var det visst på tide å vende tilbake til arbeidet.

På veien inn gikk turen fordi meisenes matfat, som jeg er ganske flink til å holde med brødbiter. Forbauset kunne jeg konstatere at fatet var tomt lenge før tiden, og med ett forsto jeg hva meisesjefen hadde forsøkt å forklare meg. I dag fikk jeg forklaringen på den forserte tømming av matfat; nøtteliten “in action”.