I Aftenposten nettutgave av 21. april 2015 leser man en noe oppsiktsvekkende kronikk av konsernsjefen i Norsk Hydro, Svein Richard Brandzæg,  med tittelen “Innovasjon krever svette og nysgjerrighet“.

Kronikken fortjener et par megetsigende kommentarer og som sagt så gjort, og deretter godkjent av Aftenposten.

Imidlertid, da jeg noen timer senere skal videresende innspillet til en venn, finner vi at innlegget er slettet uten at Aftenposten har foretatt seg noe for å gjøre meg oppmerksom på dette.

Det var da makan til frekkhet, og det gjelder selv om innlegget evt ikke skulle falle i smak. Debattinnlegget er i prinsippet mitt “åndsverk”, for å sette det litt på spissen. Dersom Aftenposten inviterer til debatt, ja,  så må avisen forsyne meg også akseptere det som kommer, enn sålenge innholdet er seriøst.

Det blir en spekulasjon om Aftenposten har mottatt formaning fra høyeste hold og så mangler redaktøren mot til å stå imot, eller om det bare er en lettbent organisasjon i slurvemodus.

Akseptabelt er det uansett ikke.

Og dermed legger jeg isteden ut innlegget her slik at det blir stående som noe Aftenposten uten begrunnelse fant å måtte slette.

Oppdatering: Dette hjalp. Innlegget kom opp igjen senere på dagen.

Mitt innlegg

Jeg vil oppfordre Aftenposten til å ta tak i problemstillingen og gå Brandtzæg i møte på bred front for derigjennom sørge for at Brandtzægs oppkonstruerte motpol blir grundig belyst, som følger:

Hvorvidt nyskapning skjer med utgangspunkt i «langsiktig forskning og metodisk innsats som grunnlaget for innovasjon», eller om det av og til skjer med utgangspunkt i «et knippe alternative unge menns gjøren og laden», eller til og med en sjelden gang er «forbeholdt eksentriske professorer og «drop-outs» som Steve Jobs og Bill Gates», så er da ikke dette PÅ NOE SOM HELST VIS relevant hva gjelder behovet for at man kan lykkes med å gjøre «innovasjon (til) en utadvendt aktivitet, basert på samarbeid, tålmodighet og læring på tvers», eller hva?

Jeg har vært med på begge typer av prosjekter og vil hevde at det ikke finnes noen form for objektiv korrelasjon mellom innovasjonens opphav og de parameterne som kan sikre vellykket prosjektgjennomføring. Brandtzæg har konstruert en slags motpol mellom solide (les: seriøse) organisasjoners virke og mindre (les:useriøse) organisasjoners virke, men dette er jo bare dårlig holdning, tøv eller et utslag av den type arroganse som typisk oppstår av uvitenhet. Det er ihvertfall oppspinn.

Derimot vil mange som har deltatt i arbeid med utvikling av produkter som er tilstrekkelig «på tvers» av en stor organisasjons interesser, kunne bekrefte at de første innledende prosjektfaser med fordel kan skje utenfor byråkratiets rammer. Hensikten med å tre ut av de trygge rammer vil kunne være å tenke høyt, og fritt, uten å ha den store organisasjonens formanende stemme i øret.

Dette gjelder ikke i samme grad dersom innovasjonen er tilstrekkelig konform med den store bedriftens egeninteresser.

Bildet er altså komplekst hva gjelder å legge til rette for slik eller slik innovasjonsaktivitet.

Med dette ønsker jeg ikke å påstå at ikke hovedtyngden av vellykket innovasjon skjer innenfor norsk industri’s trygge rammer, men det er ønskelig å arrestere Brandtzægs holdninger hva gjelder diverse eksentriske utskudds eksistensberettigelse.

Det som forslagsvis ville være mye mer vesentlig enn å rakke ned på den eksentriske professor, måtte være å stille for eksempel følgende spørsmål:

Dersom Norge i en hard verden skal og må ha ambisjoner om å vokte sin innovasjon slik en gartner vokter sine babyplanter med Hydros produkter, i hvilket grad har da norsk industri vilje og/eller evne til ikke bare å overvåke, men endog fange opp og integrere i seg selv den innovasjon som skjer andre steder, til og med når den av og til foregår på professorens roterom eller i en tilfeldig forbipasserende garasje?

Det er nok å nevne at NHO har laget en stor og flott brosjyre om det som betegnes som «dødens dal». Med det menes bl.a. at små innovasjonsprosjekter på vei ut av grunderfasen ofte møter en vegg av manglende forståelse, for ikke å snakke om fravær av kapitaliseringsmuligheter, enten produktet skulle ha fornuftig potensial eller ei. Summen av utfordringer blir en effektiv stopper for prosjektets videre liv fordi “innovasjonen” ikke mestrer tigerspranget ut i virkelighetens verden. NHO hevder at det her ligger et stort potensial for forbedret norsk innovasjonsgrad, og det er jo bare så enkelt å være enig i dette.

Det er her Brandtzægs innlegg dessverre fungerer bekreftende den gale veien. Det ser ut som om styreformannen i Hydro har fått et hasteoppdrag. Innlegget bør som snarest trekkes tilbake til roterommet for reformulering.