<h1 class=”title-bottom-attached”>ANJA MUSINGS</h1>

Å være i sin egen flytsone

I går hadde jeg en fin dag i flytsonen, i den grad at jeg tenkte det passende med en oppsummering. Det er mye rart som skjer der i sonen, og har du dårlig tid, vil jeg i grunnen anbefale at du stopper her fordi jeg har tenkt å forsøke å gjengi alt som skjedde.

Det å være i flytsonen – «in the flow» – er å ta steget inn i øyeblikket og bare ta imot det som kommer forbi. Nesten alltid for mitt vedkommende, utvikler øyeblikket seg til en strøm av synkrone hendelser i min retning (“inflow”) som henger sammen og skaper øyeblikkets eller dagens puls.

Hvorfor det forholder seg slik blir ikke diskutert her, men jeg er i hvert fall såpass oppmerksom på muligheten at jeg har laget en sang om det. Dårlig utført på bra låt, men forsøk om ikke annet å høre hvor deilig det er for piano og bass – fra 0:15 – å bare falle inn i «the now moment».

 

Gårsdagen

Mandag morgen og strømmen plutselig vekk. Hafslund har bestemt seg for å rydde i spagettien i Kyrresvei, og dermed ble det beslutning på Bekkestua bibliotek som dagens kontorplass. Der varmer jeg opp med et par meningsytringer på nrk.no, hvor Knut Hoem hadde lagt ut en ramsalt kritikk av Utdanningsdirektoratets delvis ugjennomtrengelige veivalg i norsk pensum for ungdomsskolen.

Det er nesten ingenting som fyrer meg mer opp enn fornyelse for fornyelsen skyld, eller fornyelse for prosessens skyld. Nei, det skal og må være fornyelse for forbedringens skyld, ellers får man med meg å gjøre. Dette kan jeg melde i trygg forvissning om at jeg tross alt sto bak FreePad; den norske forløperen til iPad, solgt i milliarder av enheter.

freepad2Selv om jeg lå flat i årevis med veldig tom lommebok etter det prosjektet, er det dog intet i veien med mine progressive holdninger og min intakte overvåkenhet, og noen ganger tar det helt av.

Kvalitet er likevel et av de viktigste ordene på planeten, og jeg kan bare ikke fordra at en endring medfører degradering. Verste som finns, og gir meg av og til litt av et spenn å hanskes med. Progresjon og kvalitetsikring er egentlig som siamesiske tvillinger, men den endringsvillige har ikke alltid forstått dette, og heri ligger tristessen på lurk.

Jeg får nye venner der i kommentarspalten, særlig når jeg referer til min opplevelse med Kiellands Garman og Worse. I første klasse på gymnaset lurte jeg på hva slags dust norsklæreren høyst sannsynlig måtte være, som tvang meg til å lese slikt et makkverk. Etter russetiden ble boken åpnet igjen på et lune. Denne gangen klarte jeg aldri å legge den fra meg. For en fantastisk roman! Det ble mange fine stunder den sommeren, med Kiellands verker. Ikke det at jeg husker så mye av historiene i dag, men minnet lever og kan plukkes opp når som helst, og vi lever da i jålebukkens tidsalder, eller hva?

Kiellands Samlede verker

 

«Du har vel lest Kiellands samlede?»
«Åja, vettu, klart det!»

 

 

I det ordretteren til MS Word 16 ikke lenger gjenkjenner ordet «Worse», mer enn aner det meg at dette ikke var sakset fra en dialog fra fremtiden, men her må jeg henvise til nevnte kommentarspalte for videre studier. Bak øret har jeg ihvertfall notert en liten huskelapp på vegne av neste generasjon, så det er da om ikke annet dagens første fangst.

Boken “Det 5. trinn”, av Dag Andersen

5tetrinnØynene glir av seg selv over bokhyllen i kjent stil, slik de gjør når de vil meg noe. Plutselig får jeg øye på en annen gammel kjenning; en bok jeg aldri fikk lest. «Bokkjøp er nok ikke på agenda, dessverre», sa den tomme lommeboken den gangen etter FreePad, og husket jeg at det fantes noe som heter bibliotek? Nei, et straffegebyr fordi noen ikke hadde levert boken tilbake i tide hadde blandet seg med de månedlige kravene fra ymse kreditorer, og fungerte totalt diskvalifiserende overfor mulige nye utlån derfra. Postkasseskrekk er ikke trivelig materie, men det var den gangen.

Det 5. trinn er en interessant bok som ut fra dagens verden og verdisystemer produserer scenarier om fremtidens ditto. Menneskene vil etter hvert nå et neste nivå i livskvalitet, ut av materialismens dragsug og sånt, og over i «enhet». I sin kontekst, et ord Hoem bespotter sterkt, minner tematikken om den man finner i The Law of One, the RA material.

Vel, aldri for sent, og Det 5. trinn registreres pr omgående for utlån. Så snikleser jeg litt før boken forsvinner ned i sekken, nok til at jeg finner et par bekreftelser på jeg gjorde rett i å legge igjen fotspor i den kommentarspalten til Hoem.

Dagens andre fangst, det, her i materialismens tidsalder.

Beethovens 9. symfoni, «The choral»

beethovenEn annen ting man lett kan falle inn i er NRK Klassisk nye program; Inn i musikken. Det er lett. Det som ikke er like lett, er å lage en link til programposten her, det er rett og slett umulig, og det må være lov å melde i forbifarten at NRKs beslutning om å fjerne websider for de respektive fordypnings-programposter er verre enn å ha hue under armen og armen i bind. Hvorfor ikke utnytte tilgjengelig medieteknologi til fulle? For en sprø beslutning!

Den erstattende radio websiden til NRK er bare så utrolig dårlig, heldigvis for oss som lager ZAPP. Hvorfor sluttet NRK å kombinere skriverier og programmer? Vedkommende som besluttet dette bør få tuppen ved første mulighet.

Et feilskjær. Vi snakker kvalitetssikring som feilet igjen, med påfølgende nedgradering av tilbudet. Enten trodde man at Facebook hadde overtatt verden og at det ikke nyttet, eller så skulle man spare mer penger, men, spare penger på kanalens “frontend”, er det så lurt?

Vel, tilbake til nuet. Dagens oppgave er som sagt programmering på ZAPP, som er neste generasjons Spotify og radio app for smarttelefoner, men så synker forsyne meg konsentrasjonen, nok en gang. Via ZAPP og NRK Klassisk hører jeg Torun Kirby Torbos innføring i Beethovens 9. symfoni. Ode to Joy er den eneste melodien jeg spiller på gitar, så det er jo ikke merkelig at ørene spisser seg.

Torbos programinnslag anbefales fremfor min utlegning, hvis du i motsetning til meg kan finne innslaget enkelt og greit, men jeg lærer ihvertfall en god del om tematikken i «The choral». Ledersymbolet Eroica (Les: Napoleon) fra Symfoni nr 3 har nå ikke lenger heltestatus, og man blir istedenfor en del av en guddommelig «vi er alle ett og synger av glede» type av avslutning. Det er gåsehud musikk i yppersteklassen, særlig når man forstår ordene «An die Freude!».

Nei, ikke en regndråpe, men en liten beveget tåre! Sånt som skjer i nuet, det.

Nesten så man begynner å lure på om Beethoven mot slutten ble anarkist?

Dagens AHA opplevelse

Så forstår jeg plutselig enda en ting, og det er at boken det 5. trinn og Beethovens «The choral», synkront tilstede i mitt øyeblikk, de handler om det samme; en ny og bedre verden.

Så herlig’a!

Og idet jeg leser i boken og hører på musikken så detter arbeidslysten videre ned under minste minimum.

Litt om NRKs overdrevne nyhets formidling

Jeg er helt og holdent her i nuet, og det varer helt til den skingrende, skarrende, harde stemmen til NRKs nyhetsavdeling bryter idyllen. Det er ikke noe som helst viktig for meg, men åpenbart svært viktig for dem i NRK, å informere meg – for 4. gang bare i dag – om at noen er drept i en bilulykke på de Andalusiske sletter og at redningsmannskaper er på stedet.

Hva i himmelens navn har dette å gjøre med Beethovens 9. symfoni?

Absolutt ingenting, og med ett var fortryllelsen brutt. For en barnehage, tenker jeg, og kan ikke komme på et bedre eksempel på hvordan fornyelse for fornyelsen skyld som oftest resulterer i en forvitring og degradering av noe som fungerte. NRKs nye strategi er at nyhetsformidling overalt og hele tiden skal fange lyttere.

Jeg betviler på det sterkeste at dette var den nye verden Beethoven forsøkte å proklamere, men har forhåpninger om at jeg vil bli klokere etter Det 5. trinn. Sånt sett har nyhetsavdelingens endeløse ferskvare trivialiteter likevel en kobling til Beethovens fremtidsvisjon, stadigvekk bare som visjon.

Det som tvertimot vil skje, er at NRK mister sin status som referanse for resten av medienorge på eteren, og hva skal vi da med NRK? Dette er faktisk kritisk: NRK må ikke bare få lov til, men endog pålegges å virke som en referansekvalitet for mediemangfoldet. Største feilen her har ikke NRK, men oppdragsgiver; de besluttende myndigheter som synes markedsmekanismenes overraskelser er en bedre rettesnor enn langsiktige og gjennomtenkte strategier.

Det er nesten som om man nærmer seg et slags svar på Elsters utfordring og de to spørsmål: (1) Hvordan kan en strategi være ubevisst? (2) Hvordan kan handlinger forklares av sine utilsiktede virkninger?

Beethovens 3. symfoni, «Eroica»

Tilbake til nuet, nok en gang. Jeg har gående et prosjekt hvis leveranse kan sies å kreve av mottager at vedkommende er utstyrt med vid åpne verdisystemer. Mens jeg lurer på hvordan neste steg således skal se ut, er det litt stillstand og rådvillhet. Prosjektets resultat vil trolig bli avvist av dem som har verdisystemer som utelukker oversanselige sider ved tilværelsen, men er det mulig å lirke litt i dette; lage en liten sprekk i oppfatningene? Det er spørsmålet som svever rundt meg disse dagene. Det er også en artig utfordring.

Jeg er nemlig ganske tom for åndelig antipati. Hele verdisystemet er vid åpent og til enhver tid klar for forskningsbaserte utvidelser i materielle eller oversanselige retninger. Jeg finner glede i å kvalitetssikre og utvide min forståelse om hvordan alt henger sammen, og innspill kommer hoppende og sprettende i en jevn strøm. Sånn har det vært i årevis, men det skal sies at jeg i likhet med reve-enka vet endel om livets kvalitative sider og har sendt mye tullball på dør. Likevel er mitt verdisystem trolig mer enn en håndfull for de fleste, så jeg må trå varsomt, tror jeg.

Man må være utrolig nøye og kritisk dersom man skal utvide sine verdi- og trossystemer. Det er litt den samme kvalitetssikringen som ifølge Hoem synes å være mangelfull i Utdanningsdirektoratet. Det er vel bare der som ellers i et materialistisk drevet samfunn, at en forfatter med litt hjelp av en venn i direktoratet har fått pengestøtte til å skrive neste lærebok på direktoratets anvisning, og så blir det som det blir. I moralens fravær synker kvaliteten akkurat slik Hoem anviser, men så var det Eroica:

Ifølge Torun Kirby Torbo og hennes medfølgende Beethoven ekspert, dirigent Thomas Rimul, var Eroica symfonien ment som en hyllest til Napoleon Bonaparte. Det er veldig bra, fordi det gjør at jeg kan avslutte med å knytte en tråd mot nevnte prosjekt i venteløkke.

I et lite sidespor i dette supermystiske prosjektet, fant vi forrige uke ut at min mors siste maleri, malt i 1987, inneholder en karikatur av Beethoven. Det er ikke noe man ser på malerinnens penselavstand, selv om man forsøker, men noen meter unna og med litt dårlig syn så begynner det å hjelpe: Der er en Beethoven-lignende figur, gitt, som et slags vannmerke. Her over har personer med skarpt syn fått litt hjelp av blur-funksjonene i PhotoShop. Maleriet inneholder flere tusen lignende ting så det er ikke lett, men ser du “Beethoven” i høyre bilde, tilsvarende min skisse i venstre?

 

 

 

 

 

Går man helt inntil, kan man finne den bekreftende teksten «Eroica» i maleriets overflate, men hadde det ikke vært for det ordet, hadde jeg ikke protestert om noen påsto at det var snakk om Liszt, der i vannmerket. (De to siste fotografiene i dårlig lyssetting)

Ingenting av dette er bastant og utvilsomt, slik at den som bare vil nyte maleriets vakre farger, har full anledning til dette. Merkelig er dette dog for den som ser, ikke minst fordi malerinnen selv var nokså uinteressert i klassisk musikk: Det kan jeg bevitne.

Hvorfor er Beethoven og Eroica i det bildet på veggen som har hengt der i årevis?

Et nytt mysterium er altså på bordet, men så var visst tiden kommet for å arbeide litt med Zapp, slik at flere kan hygge seg med NRKs spesialkanaler til arbeidet.

Åja, så var det helt til slutt, ja, at det krevende spørsmålet om de synkrone hendelser som bare kommer ramlende inn i mine og dine øyeblikk. Hvordan kan det ha seg?

Copy Protected by Tech Tips's CopyProtect Popup Images .