<h1 class=”title-bottom-attached”>ANJA MUSINGS</h1>

Jeg ser (Obstfelder) tilbake (Mehren)

Herlig initiativ da NRK med Hans Olav Brenner i spissen forleden avholdt ambisiøs og bredt anlagt konkurranse om Norges beste dikt. Blant et fåtall finalekandidater var det Sigbjørn Obstfelders “Jeg ser” som fanget min interesse.

Dette er altså jorden.
Dette er altså menneskenes hjem.

Carl Henrik Janson at tender ageEt fotografi av meg selv som åtteåring – Molefunken Jr. – hadde hengt der på veggen i alle år, knipset og fremkalt av min fotointeresserte far. Det er et fantastisk bilde av et vanligvis ikke altfor fotogent objekt, men hver gang blikket festet seg på det, måtte jeg spørre meg selv hvordan det i det hele tatt var mulig å opptre med slik en forkommen mine?

I alle år dette dvelende spørsmålet, ubesvart.

Da jeg første gang hørte Gisken Armands underfundige opplesning av Obstfelders Jeg ser, fikk det hele – endelig – sin forløsning, og jeg kunne bare ikke annet enn å lage en “mashup” av de to; fotografiet og diktet.

På NRK p2 kunne man forleden høre Aslak Myhra fortelle interessant bakgrunnsinformasjon om Jeg ser, bl.a. at diktet muligens var skrevet i Chicago, hvor dem ofte har over tusen vinduer på veggene.

I min lille verden har fotografiet kommet hjem.

 

Som en liten digresjon sakser jeg også inn Jeg ser tilbake, av Stein Mehren, sunget av storesøster Frøydis Armand en gang for lenge siden.

Jeg stiger av en barndom frem mot alt

Så sant, så sant, sikkert. Og så er det jo også fascinerende at søstrene Frøydis og Gisken Armand knives om å være beste diktoppleseren i byen.

Dette er virkelig en legende-CD med flotte dikt av Stein Mehren. Det blir noe ekstra når Ketil Bjørnstad tonesetter sånn som her. Du må høre hele platen!

Det finnes mange måter å si ting på. Med fare for å totalt ramponere den poetiske snerten møysommelig bygget opp, tar jeg under tvil med denne plakaten, som må være den morsomste gjedda jeg har fanget inn via FaceBook.

whatthefuckisthis

Appendix:

For those not of Norwegian Tongue, here is a translatation:

I SEE
By sigbjørn obstfelder. From Poems in 1893.

I look at the white sky,
I look at the gray-blue clouds,
I look at the bloody sun.

So, this is the world.
This is the planets' home.

A raindrop!

I look at the high house,
I look at the thousand windows,
I look at the distant church tower.

So, this is the earth.
This is the home of mankind.

The gray-blue clouds gather. The sun was gone.

I look at the well-dressed gentlemen,
I look at the smiling women,
I look at the stooping horses.

Where the gray-blue clouds are heavy.

I see, I see ...
I guess I'm coming on a wrong planet!
Here is so strange ...
Copy Protected by Tech Tips's CopyProtect Popup Images .